Vi lever i en slags unntakstilstand: Mens oppmerksomheten vår er rettet mot reiserestriksjoner, arbeidsledighetstall og andre konsekvenser av koronaviruset, er det en del viktige nyheter som «havner under radaren vår» og som derfor ikke blir gjenstand for kritisk debatt. At de største bankene har valgt å innføre en generell nedskriving av verdiene på boliger med 10-15 prosent, er en slik nyhet.
Raner egenkapitalen
Et eksempel: Et par med en bolig til en markedsverdi på 4 millioner kroner, en samlet inntekt på 1 million og med 3 millioner i restgjeld, har i praksis en egenkapital på én million kroner. Det gjør at de kan være med på budrunder på boliger som er verdt 6 millioner kroner (5 ganger inntekt). Når bankene med et pennestrøk velger å kutte verdien på boligen deres med 10 prosent, så reduseres egenkapitalen deres så mye at de ikke kan by på dyrere boliger. De har ikke engang egenkapital nok til at de hadde kunne kjøpe den boligen de allerede eier.
Dette er selvsagt dramatisk, for det rammer ikke bare dette ene paret med planer om å kjøpe seg en større bolig; det rammer hele boligmarkedet som dermed mister dynamikken sin; at noen selger en liten bolig for å kjøpe en større, og som dermed gir mulighet til andre for å kjøpe den lille boligen. I en tid der svært mange opplever at privatøkonomien er satt under press, svarer bankene med å redusere verdien på egenkapitalen deres i tillegg. I en tid der mange er tvunget til å flytte til et annet sted for å finne seg nytt arbeid, svarer bankene med å gjøre flytting og bolighandel vanskeligere, ved å vanskeliggjøre mellomfinansiering. Til alt overmål har de største bankene innført disse endringene i mistenkelig samlet flokk, og slik tar de sikte på å redusere sin egen risiko.
Bankene har et samfunnsoppdrag
Samfunnet preges av usikkerhet. I en tid der arbeidsledigheten er i ferd med å stabilisere seg på et høyt nivå, og mange bransjer sliter med å finne tilbake til den posisjonen de hadde før koronatiltakene ble innført, er det mange markeder som preges av nervøsitet og tilbakeholdenhet. Medisinen mot dette, er å finne tiltak som kan bidra til trygghet. Bankene har en åpenbar og naturlig rolle å spille når markedene trenger stimulering, og da kan ikke bankene løpe og gjemme seg, og skygge unna risiko.
Ja, risikoen er større i dag enn hva tilfellet var da vi i praksis ikke hadde arbeidsledighet. Risikoen er større i dag enn da alle pilene pekte oppover. Men vi kan likevel ikke akseptere en fremstilling om at viljen til å ta risiko er en uegennyttig tjeneste bankene yter som følge av sitt gode hjerte. Tvert imot: Viljen til å ta risiko er en del av bankenes samfunnsoppdrag. Viljen til å ta risiko er en forutsetning for at bankene har fått en attraktiv konsesjon til å drive sin virksomhet i en næring som er meget lønnsom.
Fikk lov å øke prisene
Det er ikke synd på bankene. Mange fortjener vår oppriktige sympati for de konsekvensene spredningen av koronaviruset har ført til – eller for den del tiltakene for å hindre spredning – men bankene er ikke blant dem vi trenger å ta med i aftenbønnen vår. Banknæringen har i de siste årene opplevd en gullalder, der marginene har vært historisk høye, bunnlinjene for mange enkeltbanker har kunnet skinne med milliarder i overskudd, og der bonuser og utbytter har vært rundhåndet fordelt. Tapene har vært minimale.
De gode bankresultatene har en forhistorie som mange glemmer. For noen år tilbake strammet myndighetene inn kravene til bankene om deres egenkapital, ikke minst for at de skulle tåle usikkerhet og den risikoen virksomheten deres naturlig medfører. For å klare disse kravene, måtte bankene øke marginene sine. Kundene måtte betale kostnaden.
Bankene trenger ikke kjøpe seg avlat eller bidra i dugnad, men de trenger å gjøre jobben sin. Bankene trenger å drive bankvirksomhet, og vise vilje til å ta risiko
Når banknæringen nå har innfridd kravene til egenkapital, og virkelig har økt lønnsomheten sin, har ikke vi andre opplevd noen åpenbar vilje fra bankene til å betale tilbake i form av reduserte marginer eller økt vilje til å ta risiko. Noe folkeopprør mot bankene har det vært vanskelig å se noen tegn på, men nå er faktisk tiden kommet for at bankene må yte tilbake. Bankene trenger ikke kjøpe seg avlat eller bidra i dugnad, men de trenger å gjøre jobben sin. Bankene trenger å drive bankvirksomhet, og vise vilje til å ta risiko. Hvis de rømmer unna, og ikke er interessert i å sikre andre enn seg selv og sine, bør de få høre dette av myndighetene: Noen må kunne true bankene med juling hvis de sluntrer unna.
Samfunnets svenneprøve
Når usedvanlige utfordringer oppstår, er viljen ofte stor for å bidra til å finne løsninger og til å skape trygghet. Det finnes mange markeder som trenger stimulering, og det er flott at det politiske miljøet engasjerte seg så bredt for å finne tiltak for det som dypest sett er aksjemarkedet. Boligmarkedet er annerledes. Boligmarkedet involverer stort sett hele Norge. Det er her vi har kapitalen vår, sparepengene våre, og boligmarkedet er på mange måter samfunnets svenneprøve i evnen til sosial utjevning. Hvis store grupper havner utenfor boligmarkedet, feiler samfunnet i oppgaven med å utjevne forskjellene.
Når dynamikken i boligmarkedet forsvinner, så rammer dette alle. Men ingen blir hardere rammet enn de som foreløpig ikke har klart å komme seg inn i markedet, og dette gjelder i all hovedsak ungdom. Unnlatelser og grådighet har ofte en høy pris – og nå sender vi også denne regningen over til ungdommen.
