– Det å få på plass kabel-TV til borettslagene var en lang og komplisert prosess. Både NRK og Televerket hadde mistet sine monopol-posisjoner tidlig på 1980-tallet, men det var likevel formelle hindringer som sto i veien før vi her hos oss kunne ta inn andre TV-kanaler enn NRK. Blant annet tok det lang tid før kommersielle aktører fikk lov til å ta seg av formidling av TV-signaler, forklarer Odd Almås.
NRK-menyen fra torsdag 15. mars 1984 kan gi en pekepinn om hvorfor særlig ungdom lengtet til noe annet. I «prime time» lokket man med en dokumentarserie om en italiensk operakomponist. (Skjermdump: Se og Hør)
Denne formidlingen måtte gjøres av «ideelle organisasjoner», og slik ble Stakkevollan velforening etablert – med Almås i spissen – lenge før selskapet Stakkevollan Kabelselskap AS ble etablert – med Helge Wulff i spissen.
– Jeg har jo jobbet med IT det meste av mitt liv, og for meg var det lett å bli engasjert i teknologien bak kabel-TV, men det var nok Helge som var drivkraften i denne prosessen, mener Almås.
Store muligheter lokalt
Han blar igjennom en hel årgang av «Brattbakken-nytt» fra 1983. Dette var en «stensilert» trykksak der de tillitsvalgte i borettslaget formidlet nyttig informasjon til beboerne. Mange av problemstillingene er velkjente, som uryddig parkering som hindret fremkommelighet for bussen, barn som lekte på takene, ballspill og så videre. Men i tillegg ble det i små drypp orientert om arbeidet med kabel-TV – om nye momenter, om hindringer, muligheter og kostnader. Å knytte seg til kabel-TV ble i 1983 beregnet til å koste 1.500-2.000 kroner for hver leilighet.
– Det manglet ikke på visjoner for hva kabel-TV kunne bety for borettslaget?
– Nei, vi som engasjerte oss i spørsmålene, så jo at det lå enorme muligheter her. Med kabel-TV kunne vi formidle viktig informasjon til medlemmene gjennom Tekst-TV, og selvsagt ble det også vurdert å lage redaksjonelt og lokalt innhold, sier han.
I én utgave av «Brattbakken-nytt» etterlyses ildsjeler med erfaring, som kunne tenke seg å bli med i et medieutvalg, som skulle få på plass lokal TV-produksjon.
– Vi kan jo flire av dette i dag, fordi vi selvsagt undervurderte kostnadene til utstyret og tiden det krevde å produsere sånt. Men i dag har jo de fleste borettslagene egne hjemmesider på nettet, der viktig informasjon formidles både til internt og offentlig bruk. Tankegangen er jo den samme, det er bare teknologien som er utviklet seg, påpeker han.
Ved forberedelsene til introduksjonen av kabel-TV, ble det gjort prøvesendinger med lokal redaksjonell produksjon fra Stakkevollan. Ambisjonene var høye. (Bilde fra TBBLs fotoarkiv)
Store muligheter lokalt
Han blar igjennom en hel årgang av «Brattbakken-nytt» fra 1983. Dette var en «stensilert» trykksak der de tillitsvalgte i borettslaget formidlet nyttig informasjon til beboerne. Mange av problemstillingene er velkjente, som uryddig parkering som hindret fremkommelighet for bussen, barn som lekte på takene, ballspill og så videre. Men i tillegg ble det i små drypp orientert om arbeidet med kabel-TV – om nye momenter, om hindringer, muligheter og kostnader. Å knytte seg til kabel-TV ble i 1983 beregnet til å koste 1.500-2.000 kroner for hver leilighet.
– Det manglet ikke på visjoner for hva kabel-TV kunne bety for borettslaget?
– Nei, vi som engasjerte oss i spørsmålene, så jo at det lå enorme muligheter her. Med kabel-TV kunne vi formidle viktig informasjon til medlemmene gjennom Tekst-TV, og selvsagt ble det også vurdert å lage redaksjonelt og lokalt innhold, sier han.
I én utgave av «Brattbakken-nytt» etterlyses ildsjeler med erfaring, som kunne tenke seg å bli med i et medieutvalg, som skulle få på plass lokal TV-produksjon.
– Vi kan jo flire av dette i dag, fordi vi selvsagt undervurderte kostnadene til utstyret og tiden det krevde å produsere sånt. Men i dag har jo de fleste borettslagene egne hjemmesider på nettet, der viktig informasjon formidles både til internt og offentlig bruk. Tankegangen er jo den samme, det er bare teknologien som er utviklet seg, påpeker han.
Besøk av nysgjerrige
Det som nokså umiddelbart oppsto som et konkret resultat, var at beboerne i borettslagene plutselig fikk langt flere TV-kanaler å velge imellom enn bare den ene NRK-kanalen, som i tillegg fremsto ganske traust. Først kom SKY Channel, der dj’en Pat Sharp formidlet musikkvideoer og flørtet med sine norske TV-seere – noe som raskt gjorde ham til kjendis og stil-ikon. Senere kom Super Channel. Og MTV.
– Hva så du selv på, da tilbudet plutselig ble så mye større?
– Ingenting! Men ungene «slukte» jo alt, og jeg husker denne tiden mest for at vi hadde fått ei ny barnevakt, flirer Odd Almås – far til tre.
Hjørdis Wulff – mor til to – nikker enig, men husker ikke nødvendigvis først og fremst Pat Sharp og SKY.
– Aller mest husker jeg MTV, som guttene mine hadde stående på hele tiden. Det gikk jo greit, men jeg kan ikke nekte for at jeg selv var ganske lei innimellom, sier hun.
– Borettslagene fikk kabel-TV før de fleste andre; det kunne bety at det kom mange nysgjerrige på besøk hit?
– Ja, men vi skal ikke bare legge hele skylda for dette på Pat Sharp eller ungdommen vår. Jeg husker da Champions League kom. Disse fotballkampene ble jo sendt på TV3, som ikke alle utenfor borettslagene hadde på denne tiden. Da sto det ufattelig mange biler av besøkende parkert rundt omkring her, forteller Hjørdis.
– Det samme under fotball-VM i 1990. Da var journalistene i NRK tatt ut i streik, men kampene ble sendt på normalt vis med kommentatorer på svensk TV. Da kom det mange på besøk hit, forteller Odd.
Helge Wulff flankert av sin kone Hjørdis og nabo Odd Almås. Wulff var blant pådriverne for kabel-TV.
Lokal medierevolusjon
Norge endret seg etter at kabel-TV kom, og når historien skal formidles er det lett å bli unyansert i beskrivelsen. De første utenlandske kanalene som ble gjort tilgjengelig på kabelnettet, sendte utekstet på engelsk. Dette gjorde noe med engelskkunnskapene til seerne. Unge fra borettslagene fikk et konkurransefortrinn, og markerte seg ved å beherske engelsk bedre enn sine jevngamle som ikke hadde tilgang på kabel-TV – både i forhold til ordforråd og uttale.
Første sending fra TVTromsø 21. januar 1990, med Egil Jens Pettersen som programleder sammen med Ann-Jorid Møller, og med bingo på menyen. (Skjermdump: iTromsø, foto: Bjørn Sandes)
– Ja, vi ble nok raskt bedre i engelsk. Og samtidig ble vi ganske mye dårligere i norsk, og i dag har mange av oss byttet ut norske begreper med engelske, bemerker Egil Jens Pettersen ganske tørt.
Pettersen er i dag nykronet pensjonist, og omtales som «NRK-veteran» etter mange år som en kjent stemme fra morrasendingene til NRK Troms. Men på midten av 1980-tallet satt han midt i stormens øye da medierevolusjonen skyllet inn over Norge. Pat Sharp var ikke det eneste symbolet på denne revolusjonen.
– Jeg begynte selv i nærradio i 1986, som programleder i «Radio Ung», og her fikk jeg nyttig erfaring frem til jeg ble en del av TVTromsø fra 1990. De aller første prøvesendingene i det som het «Tromsø lokal-TV» startet i 1988, og den første sendingen til TVTromsø ble sendt i januar 1990, forteller han.
Nærradioene skapte en helt ny generasjon medieprofiler. Pettersens første redaktør i Radio Ung var den senere regionredaktøren i NRK, Pål Hansen. Hansen etterfulgte Paul Henrik Kielland, som senere gjorde seg kjent som kommunikasjonssjef i Tromsø kommune. I «Radio Nordlys» var Egil Pettersen – «TV2-Egil» – programleder sammen med Knut Smistad og Lottelise Folge, og radio Nordlys ble grenseløst populært, med høyere lyttertall enn det NRK kunne vise til i samme tid på døgnet – selv om Radio Nordlys hadde sine sendinger samtidig som statskanalens flaggskip «Nitimen». Da Nordlys valgte å legge ned sin radiosatsing, skjedde ikke dette på grunn av mangel på lyttere, men fordi det tok så mange år før det ble tillatt med reklame i nærradio og lokal-TV. Akkurat som Odd Almås og Helge Wulff erfarte på Stakkevollan, opplevde også pionerene innenfor lokalmedia at det tok tid før formalitetene ramlet på plass.
Mer tull og tøys
Gulfkrigen i 1991 representerte et tidsskille både for kabel-TV og tilgangen på utenriksnyheter, der Peter Arnett rapporterte direkte under bombeangrepene. (Skjermdump)
– Etter at Radio Nordlys la ned, ble dere andre sittende å spille bingo – i både radio og TV?
– Ja! Mye handlet jo om å skaffe inntekter. I motsetning til Radio Nordlys hadde vi i Radio Ung begrenset med utgifter, men noen faste kostnader hadde vi, og vi måtte finne en måte å skaffe inntekter til husleie og sånt. Radiobingo og TV-bingo var ikke noen overordnet redaksjonell ide, insisterer NRK-veteranen.
Presiseringen er viktigere enn den kan fremstå med 2021-brillene på. Beboerne i borettslagene kunne inn mot 1990-tallet ta inn nye, norske kanaler. TVNorge ble lansert, med «Casino» som det fremste flaggskipet på sendeflata. TV3 ble lansert med «Lykkehjulet» som daglig programpost. Gameshows ble den nye oljen, og det kunne fremstå som om seerne hadde et uendelig behov for musikkvideoer, bingo og ulike varianter av sjekking.
– Det var mye tøys og fjas?
– Ja, men det var mer enn tøys også. I 1991, under gulfkrigen, demonstrerte jo CNN at kabel-TV også kunne være en viktig nyhetsformidler. Vi fikk en helt ny kilde til utenriksnyheter. Og lokalt, både i nærradioene og i TVTromsø, lyktes vi etter hvert i å produsere lokalt innhold med substans, sier Pettersen.
Odd Almås er enig.
– Det aller første jeg husker fra da vi fikk på plass kabel-TV på Stakkevollan, var nyhetssendingen fra svensk TV om at statsminister Olof Palme var blitt skutt, sier han, og erkjenner at han selv ikke hadde noe forhold til den voldsomme mengden av underholdning som fulgte med på lasset med kabel-TV.
Når han sammen med nabo Hjørdis Wulff står på fundamentene til revne TV-mastene, er ikke dette noe forsøk på å illustrere krigsruiner eller gamle nederlag.
– Nei, de gamle TV-mastene ble jo tatt ut av drift og erstattet med ny teknologi, som fiber. Og mange av de moralske spørsmålene som ble stilt den gang, stiller vi oss i dag også. Den gang handlet det om TV, tiden vi brukte foran TV-skjermen og hva ungene hadde godt av å bli eksponert for. I dag handler det om nettet, og innholdet der, bemerker han.
