Gå til hovedinnhold

Av alle de boretts­lagene som utgjør BONORD, er Hans Egedes gate 22 det aller første. Her bor i dag Odd Eilertsen i 3. etasje, Cecilie Rødland i 2. etasje og Marie Kildal i 1. etasje.

Bonord i 75 år

Der hele historien begynte

Uten Hans Egedes gate 22 hadde det ikke vært noe BONORD. Naboene Odd Eilertsen (93), Cecilie Rødland (46) og Marie Kildal (29) kan vinke til hverandre – i det aller første borettslaget som ble etablert.

Her startet eventyret, i mars 1949, da de første beboerne kunne flytte inn i splitter nye leiligheter – i en boform som også var ganske ny i Norge. De som kunne flytte inn var ivrige, spente og lykkelige. Sannsynligvis var de også ganske utålmodige, for bolignøden var stor i etterkant av krigen, og veien frem til byggestart og ferdigstillelse tok noen år.

Postmester Leif Falch koordinerte gjenreisningen av Harstad, og tok initiativ til komiteen som ble forløperen til det nye boligbyggelaget. (Foto: Norges Postmuseum

Etablert uten tid å miste

Ingen skal likevel trenge å være i tvil om at det ble jobbet styggfort! Rett etter krigen ble Tiltaksforeningen for Harstad og omland etablert, med postmester Leif Falch som formann. Denne foreningen skulle bli vesentlig for å koordinere arbeidet med gjenreisningen i hele regionen. En vesentlig del av gjenreisningen besto av boligbygging, og dette planleggingsarbeidet ble utført av et eget Boligplanutvalg som ble nedsatt 12. oktober. 1945. Her satt redaktør Mange Jønsson som formann, sammen med advokat Jack Ivar Kind, banksjef Fredrik Anderssen, ingeniør Isak Fristad og rådmann Johannes Harr. Sammen la de løpet som skulle føre til etableringen av det selskapet som i dag er kjent som BONORD.

Det aller meste var usikkert da de satte i gang; organisasjonsform, finansieringsmodeller og ikke minst hvilke områder som best egnet seg å bygge i, men godt hjulpet av nasjonale tiltak fant spørsmålene sine svar. I likhet med de fleste andre, valgte også Harstad å gå for modellen som OBOS hadde hatt suksess med fra før krigen: En kooperativ boligbygging der et andelslag bygger rimelige boliger for sine hussøkende medlemmer. Etableringen av den statlige Husbanken betydde mye for den totale finansieringen, og for etableringen av det lokale boligselskapet var det avgjørende at Harstad kommune kjøpte et stort antall andeler i det nye boligselskapet.

I de ærverdige lokalene til Harstad Arbeidersamfund ble Harstad boligbyggelag HA-BO stiftet 4. mars 1946.

4. mars 1946 ble Harstad Boligbyggelag HA-BO etablert under et møte som ble avholdt i ærverdige Harstad Arbeidersamfund. Etter å ha vurdert og forkastet andre tomtealternativer, falt valget på det som ble omtalt som «Militærjordet», der kommunen allerede hadde fått overdratt arealer øremerket boligbygging, og der det nye HA-BO ble gitt tilsagn om å starte bygging. Grunnarbeidene startet umiddelbart.

– Det fantes ingenting her før dette kom, sier Odd Eilertsen bestemt mens han kommenterer utsikten sin fra øverste etasje i den blokka som ble gjort innflytningsklar våren 1949.

Oppvokst i området

Odd Eilertsen (93) vokste opp i dette nabolaget, og husker hvordan området var før boligblokka ble reist og sentrum utvidet seg.

Han vet hva han snakker om når han snakker om området der gamle HA-BO startet byggingen sin. Selv om 93-åringen er dårlig til beins, er han glassklar og tydelig, og når han bestemt peker stokken sin ned mot havet, peker han også ut sitt eget barndomshjem.

– Der nede i det gule huset ble jeg født. Den gang kunne vi spenne på oss skiene å gå hele veien oppover uten å møte på hus. Bygrensa gikk like her borte, sier han, og peiver neven sin mot sør.

– Dette – her hvor boligblokka vår ligger – var jo et myrområde, men det var et fint myrområde, for vi brukte å spille fotball her. Hans Egedes gate var en liten sti, og slett ikke noen gate, ikke før denne blokka ble bygd og fikk navnet Hans Egedes gate 22, forteller han.

– Så du husker da dette borettslaget ble bygget?

– Nei, byggingen husker jeg ingenting av, for den gangen, i 1948 og 1949, var jeg i militæret. Jeg husker bare hvordan det var før – og etter, smiler han.

T.v. Hans Egedes gate 22 den gangen bygget stolt reiste seg. Selve gata var fortsatt ikke mer enn en sti og fremtiden virket lyserød.

T.h. Hans Egedes gate 22 i dag – mens sentrum har omsluttet boligblokka, og rådhuset befinner seg et lite steinkast unna. Rådhuset ble bygget fire år etter at boligblokka var innflyttingsklar.

I dag er Hans Egedes gate en sentral gate midt i sentrum av byen Harstad, og Hans Egedes gate 22 er etter dagens forhold et ganske lite borettslag med sine 12 leiligheter, halvparten fireroms og halvparten toroms. Her har Odd bodd siden 1985, og i et lite borettslag må alle forvente å ta sin tørn med tillitsverv.

– Jo da, og ved jevne mellomrom må det jo foretas store renoveringer. Vi gjorde en kraftanstrengelse rundt årtusenskiftet. Først fikk vi byttet taket. Så pusset vi opp fasaden. Og til slutt kjøpte vi tomta. Tomta blokka ble bygget på tilhørte opprinnelig Opplysningsvesenets fond. I utgangspunktet krevde de én million kroner, men jeg tror vi endte på å betale i underkant av 300.000, forteller han.

– Nabolaget er lite; betyr det at du har mye kontakt med naboene?

– Nei, egentlig har vi ikke så mye kontakt. Du vet, de andre er jo så unge, og ungdommen har jo travle dager.

– Det var bedre før?

Odd Eilertsen kommenterer utsikten sett fra sin egen leilighet. Den er han veldig stolt av, selv om han frykter at nye byggeplaner kan ødelegge deler av den.

Han driller litt med spaserstokken sin mens han tenker seg litt om.

– Nei, dette med nabokontakt var vel strengt tatt ikke så mye bedre før i tida. Jeg var selv mye på farta – både i arbeidstida og på fritida, så jeg var ikke så flink til akkurat dette, innrømmer han.

Han har hatt travlere dager enn han har nå. I dag lever han alene. Men han har tre barn, seks barnebarn og ti oldebarn – med nummer elleve på vei.

– Jeg har ei datter som bor her i byen. Hun hjelper meg litt, og kommer innom en gang i uka, sånn at jeg kommer meg litt rundt. Du vet, jeg måtte slutte å kjøre bil for noen år siden, forklarer 93-åringen.

Ulike tidslinjer

I historisk sammenheng skiller Harstad seg ut, fordi denne byen var blant de aller første som helhjertet satset på den modellen som senere har festet seg som en av de aller vanligste boligformene i Norge. Andre steder valgte å gjøre tingene annerledes – eller i alle fall i en annen rekkefølge.

Redaktør Magne Jønsson ledet Boligplanutvalget og ble senere den første formannen i Harstad Boligbyggelag.

I Hammerfest var bolignøden total, etter at byen var blitt nedbrent under krigen. Nøkterne, standardiserte «gjenreisningsboliger» dominerte i bestrebelsene for å bygge byen igjen, og først et tiår etter at Harstad hadde etablert sitt HA-BO, etablerte Hammerfest sitt BY-BO. Foranledningen var ikke bolignød som direkte følge av krigen, men boligmangel som følge av sterk befolkningsvekst fordi byen fikk en fiske­industri som vokste raskt i omfang. En annen vesentlig forskjell mellom Harstad og Hammerfest, var rekkefølgen tingene ble gjort i. BY-BO, eller «Hesteskoblokka», var kolossal i omfang og den største boligblokka i hele Nord-Europa. Størrelsen var så stor at det tok tid før det ble behov for både nye borettslag og en egen «paraply» i form av et boligbyggelag.

Tromsø fulgte etter Hammerfest igjen, og Tromsøs historikk er ulik både den vi finner i Harstad og i Hammerfest. Tromsø ble ikke herjet av krigshandlingene på samme måte som Harstad – og slett ikke som Hammerfest eller Narvik. Da Tromsø Boligbyggelag (TBBL) ble etablert i 1966 var dette dels som et svar på et behov for boliger, men vel så mye meldte behovet seg for en modernisering og oppgradering av boligene. Også Tromsø har opplevd perioder med bolignød og boligmangel, men TBBL ble etablert lenge før universitetet ble etablert, og byen dermed opplevde sin store befolkningsvekst.

Cecilie Rødland er dagens styreleder i borettslaget, og mener det er flere ting ved kulturen som ble etablert ved oppstarten som fortsatt lever videre.

En rosa drøm

I dag kan du gjerne lure på hva naboer i Hans Egedes gate 22 gjør en vanlig onsdag formiddag, og svaret er enkelt: Odd Eilertsen har for lengst gjort seg ferdig med sitt faste morgenritual som består i å ta trappeheisen ned for å hente Harstad Tidende. Nå sitter han foran TVen og ser opera på kanalen Mezzo. Marie Kildal er egentlig opptatt på jobb, men tar seg fri en liten halvtime for å kunne være med på bildet. Og Cecilie Rødland står litt oppgitt midt på gulvet – i et prosjekt som handler om å pusse opp egen leilighet. I dag er det hun som er styreleder i dette borettslaget.

– Jeg flyttet inn hit i 2012, så jeg har i grunnen ikke så veldig lang fartstid i denne blokka. Men jeg visste jo selvfølgelig om den på forhånd, og jeg tror jeg ville blitt veldig glad hvis noen hadde fortalt meg som lita jente at jeg en gang skulle bo et rosa hus, smiler hun.

– Er det noe ved blokka eller kulturen i dette borettslaget som forteller at dette ble bygget like etter krigen?

– Ja, vi har tørkeloft, som jeg tror var ganske vanlig på den tiden – og ikke minst har vi bomberom! For oss fungerer jo dette som et møterom, og det er veldig praktisk å ha et eget sted der alle kan møtes og der vi kan arrangere generalforsamlingene, men selvsagt har vi diskutert å gjøre om på dette. Kanskje dele det av. Kanskje innrede et trimrom eller noe, sier hun.

Cecilie Rødland viser frem i vaskekjelleren – i en kjelleretasje som byr på mange muligheter hvis innbyggerne i borettslaget blir enige om hva de skal prioritere.

I løpet av de årene hun har bodd i Hans Egedes gate 22 har hun opplevd at gjennomsnittsalderen har sunket – og at flere unge mennesker har flyttet inn. Likevel lever mye av den opprinnelige kulturen videre i det vesle borettslaget.

En gjenkjennelig kultur

– Nøkternhet og nøysomhet er noe som preger hele dette laget. Vi har to utleieenheter i underetasjen, og disse leieinntektene bidrar til å holde felleskostnadene nede – og det mener jeg er veldig i tråd med både historie og kultur, sier hun.

Den grunnleggende nøkternheten er ikke noe som har oppstått av ingenting. Denne kulturen oppsto allerede ved innflyttingen i 1949. I en tid med stor mangel på både varer og håndverkerkapasitet, ble veldig mye av det avsluttende arbeidet utført av beboerne selv på dugnad og ved hjelp av egeninnsats. Denne tradisjonen fortsatte også i årene som fulgte etter innflyttingen.

Odd Eilertsen viser tørkeloftet, som i tillegg til mulighetene til å tørke klær også inneholder boder til hver leilighet.

– Egentlig har denne tradisjonen fortsatt helt frem til våre dager. Ansvaret for å sitte i styret var noe som gikk på rundgang og som man ikke forventet å få styrehonorar for, og det var dessuten vanlig at styrelederen i borettslaget på egen hånd gikk rundt med skiftenøkkel og andre verktøy og rettet og reparerte på ting. Sånn kan vi ikke ha det lenger, selv om vi skal gjøre det vi kan for å videreføre en verdifull kultur. Mengden på papirarbeidet er blitt så mye større og formalitetene er blitt så mye strengere enn de var tidligere. Og kravene til standardisert gjennomføring av håndverksarbeid er også blitt så strenge at vi ikke kan basere oss på å gjøre sånt selv. Derfor er vi nødt til å endre oss, mener hun.

Elvestrand borettslag var det første som ble reist i Hammerfest. «Hesteskoblokka» som fortsatt kalles BY-BO, sto ferdig i 1963.

Utleie i underetasjen er absolutt ikke noe nytt. I dag leies denne etasjen til boligformål. Tidligere var det til forretningsformål. Her leide i sin tid Divisjonsmusikken lokaler til å øve i. Her leide en gang Odd selv to rom for å ha urmakerverksted – etter at han la ned den forretningen han i mange år hadde nede i byen. Og her hadde også NRK sitt lokalkontor.

– Etter at NRK flyttet ut, overtok en nærradio de lokalene, Radio 10, og dette ble mitt første møte med dette bygget, sier Cecilie, og forteller om et jazzprogram hun lagde mens hun gikk på videregående skole.

Storsteintun boretts­lag var det første som ble bygget i Tromsø. Dette ble bygget i 1966, samme år som TBBL ble etablert.

Også Odd har minner fra NRK-lokalene.

– Jeg spilte i en trio da jeg var yngre. Vi besto av to gitarer og en bass – og jeg spilte bass. I mange år pleide vi å spille på Grand, og en gang fikk vi muligheten til å låne dette NRK-studioet, der vi kunne spille musikken vår. Nei, det var ikke sånn å forstå at vi spilte og det hele kom ut på lufta på direkten, men vi fikk spille musikken vår inn på bånd. Det var i grunnen en artig opplevelse, det må jeg si, så jeg har i grunnen veldig fine minner fra underetasjen, smiler han.

Flere artikler

På denne siden bruker vi informasjonskapsler (cookies) og andre teknologier. Du kan lese mer om dette under våre personvernerklæring. Ved å klikke på "Godta", samtykker du i bruken av slike teknologier.