Gå til hovedinnhold

Lillian og Gunnar har vært sammen i 45 år, og har levd hele samlivet sitt i turnus. Gunnar har som regel vært på jobb på sjøen og borte fra familien minimum 14 dager i slengen.

Beboer Medlem Reportasje

Familiehverdag i dobbeltliv

Lillian (63) og Gunnar (64) Normann har levd halvparten av sitt 45 år lange samliv på avstand. Sjømannen er enten ikke tilgjengelig for familien i det hele tatt, eller så er han inderlig og hjertelig til stede. Både barn og barnebarn har helt siden de var bitte små, lært seg å telle dager til han kommer hjem.

Gunnar har feiret mang en høytid og mange bursdager på sjøen, men her er han hjemme og feirer ni-årsdagen til Kristin.

Gunnar var sjømann allerede da han møtte Lillian i Hammerfest i 1976. Og da ungene kom, så innrettet hele familien seg naturlig etter hans turnus på havet.

Lillian har enten kjent på det enorme ansvaret ved å være alene, eller på den herlige luksusen ved å bli skjemt bort når han er hjemme.

For når Gunnar er på fri, gjør han sitt ytterste for å kompensere for de ukene han er på jobb. Han disker opp på kjøkkenet, slik at også hun får kjenne på følelsen av «frivakt».

Denne følelsen av luksus har også gitt videre til både barn og barnebarn. Livet med Gunnar på frivakt er særdeles godt.

Borettslaget har alltid hatt svært lite gjennomtrekk. De som kjøper her, de trives og de blir. Kjøpesummen i 1985 var 285.000 kroner.

Lillian Normann

Borettslaget har alltid hatt svært lite gjennomtrekk. De som kjøper her, de trives og de blir. Kjøpesummen i 1985 var 285.000 kroner.

Kristins leilighet ligger et par rekkehus innenfor foreldrenes. I 2007 måtte hun bruke ansiennitet for å sikre seg bolig her, og kjøpesummen hadde steget til 1,7 millioner. I dag er leilighetene verdt nær det dobbelte.

2008:  Lillian og Gunnar med god utsikt over Hammerfest fra fjellet Tyven.
2021: Her står de med utsikten hjemme fra Sollia borettslag i Hammerfest.

Generasjoner med støtte

Godt etablert i egen leilighet ble Kristin etter hvert mamma til Adrian og Emil. Da forholdet til pappaen deres tok slutt, har det vært ekstra praktisk å bo så nærme besteforeldrene.

– Guttene var ganske små da de begynte å gå alene til bestemor. Jeg pleide å stå på trappa og følge med at de gikk inn riktig dør, smiler Kristin.

Familien er aktiv og liker naturen. Her er Kristin og Pål Gunnar med multefangsten i 1986.

I det BOLYST treffer familien er Gunnar på jobb. Nå jobber han på lokalbåten mellom Hammerfest og Alta, og turnusen tilsier 14 dager borte og 14 dager hjemme. Gunnar kom til Hammerfest fordi han fikk seg jobb på Findustrålerne. Senere tok han sertifikat som fiskeskipper og er også utdannet navigatør.

– Jeg kjente mer på at han var borte da ungene var små, og da var turnusen ofte lenger. Vi er vant med at han kan være på jobb når det er bursdager eller høytidsdager. Når han fyller 65, så kan han egentlig gi seg. Han har begynt å snakke om det, men foreløpig er det ikke kommet lenger enn det, forteller Lillian, som selv jobber som konsulent i Vest-Finnmark politidistrikt.

Kristin Normann var ett år gammel da familien flyttet inn. Her er hun utenfor trappa den første sommeren i Sollia borettslag.

Hun har levd hele voksenlivet med rutinen om at hun i perioder har hatt ansvaret for ungene alene.

– Men også jeg har vært heldig og har hatt mine foreldre som støtte da ungene var små. Det har egentlig gått veldig bra. Og når Gunnar er hjemme så blir vi altså alle litt bortskjemt. Det står for eksempel alltid middag på bordet når jeg kommer hjem fra jobb.

– Ja, og hvis en av guttene er syke så slipper jeg å være hjemme fra jobb, pappa stepper inn og passer dem, forteller Kristin.

Kristin Normann kjøpte leilighet i samme borettslag som foreldrene i 2007, og fikk etter det egne barn. Her sammen med eldste sønn Adrian.

Samlingsplass

Leiligheten i Sollia borettslag er nylig bygd om. I 2019 flyttet Lillian og Gunnar inn i den for andre gang. Da var det fire år siden sist de bodde her, og i dag er det et totalrenovert interiør som ønsker dem velkommen. Et interiør inspirert av valgene Kristin har gjort i sin leilighet da hun totalrenoverte den.

– Det er likevel her vi alltid samles, erklærer Kristin og peker ned i foreldrenes stuegulv.

Totalt er det blitt fire barnebarn som fargelegger huset. Yngst er Ida på 2 år, så følger Odin på 5, Emil på 10 og på besøk akkurat nå er 13-åringen Adrian.

Adrian kommer direkte fra svømmetrening som også er en slags tradisjon i familien. Han forteller ivrig om sin selv erklærte konkurranse med onkel Pål Gunnar.

Idrett har alltid vært en hovedinteresse i familien, og Adrian har en drøm om å slette alle onkelens rekorder i svømmebassenget. Et relativt hårete mål, siden Pål Gunnar Normann har vært helt i norgestoppen, med NM-gull og banerekorder på merittlista.

– Onkel har sagt at hvis jeg tar banerekorden hans i Karasjok før jeg blir 15, så skal han begynne å trene aktivt igjen, sier Adrian Normann Sørensen entusiastisk. Han har ikke tenkt å la onkelen glemme den avtalen!

Tre generasjoner samlet hjemme hos Lillian: Mor, datter og dattersønn. Dette er hverdagslig for familien. Foreldrene bor midt mellom datter og sønn, som også har etablert seg på Fuglenes i Hammerfest.

Kort vei til alt

Utenfor høres så vidt lyden av et Widerøe-fly som stuper ned for landing og blir borte bak fjellknausen over Sollia borettslag. Nærheten til flyplassen er mer praktisk enn slitsom. De skryter både på inn- og utpust av både utsikt og beliggenhet, men innrømmer at det kan være litt værhardt. I 1995 forsvant garasjene i en orkan. Inngangspartiene til leilighetene er alle blitt innebygde for å skjerme for snø og vind.

Jeg har vel alltid oppfattet området som barnevennlig, men hovedveien opp til Prærien går opp bakken ved siden av her, og en gang da vi var små var det et vogntog som ikke klarte svingen på vei ned.

Kristin Normann

Inngangspartiene er med årene blitt innebygd for å skjerme for snøen som pakker seg overalt. Helt fra ungene var veldig små, kunne Kristin sende de alene til bestemor og bestefar. Hun kunne stå her på sin egen trapp og passe på at de fant riktig inngang litt lenger opp.

– Jeg har vel alltid oppfattet området som barnevennlig, men hovedveien opp til Prærien går opp bakken ved siden av her, og en gang da vi var små var det et vogntog som ikke klarte svingen på vei ned. Det kom seilende nedover hit. Jeg husker lokalavisa tok bilde av oss ungene mens vi satt foran den, forteller Kristin.

Fuglenes skole og Mylingen barnehage er like i nærheten. Det samme er nærbutikken Prix.

– Ett minutt til skolen, hvis du spurter, hevder Adrian. Mora kan ikke krangle på det. Selv pleide hun å se såpeserien «Home and away» på TV før skolen starta. Den var ferdig akkurat i det det ringte inn.

– Og jeg rakk det akkurat, flirer hun.

Pål Gunnar (19) er millennuimsruss (år 2000) og poserer sammen med lillesøster Kristin (16).

I likhet med broren var også Kristin aktiv innen idrett.

– Det har vært noen turer langs stengte vinterveier på vei til eller fra konkurranser, husker hun.

Nå er det hennes tur til å følge opp egne unger langs de samme veiene. Mens vi snakker sammen, er Emil fortsatt på trening. Adrian er nettopp ferdig med sin.

– Jeg trener seks dager i uka, melder Adrian.

SOLLIA BORETTSLAG

• Gateadresse er Mian i Hammerfest.
• Borettslaget består av fem rekkehus med i alt 30 leiligheter.
• Felleskostnadene er lave, og borettslaget ligger sentralt til med skole, barnehage, butikk, idrettshall og svømmehall i gangavstand.
• Naboskapet er godt og her er liteutskifting av beboere.

Aktiv og engasjert

Lillian sykler til jobb om sommeren og går til og fra sentrum på vinteren. Hele familien trives utendørs, og favorittruta er opp til Storfjellet. Det blir som regel rundt 100 turer opp dit hvert år.

For å samle familien er Lillian og Gunnar flinke til å invitere på søndagsmiddager. I tillegg er de ofte samlet på hytta, spesielt rundt påsketider hvor livet er synonymt med snøscooter og isfiske.

– Ah, i påska da bare nyter man livet. Sitter i sola i baris og scooterbukse, sier Adrian, som gleder seg allerede.

Før det blir det jul, og i år skal Gunnar feire med familien.

– Det er blitt helt vanlig både det at han kommer hjem, og at han må pakke og reise. Vi blir kanskje mer bevisst på tiden vi har sammen. Kanskje er det ikke et A4-liv, men vi har det veldig fint, smiler Lillian.

Det var denne utsikten Lillian ville ha da de flyttet inn i 1985.

Flere artikler

På denne siden bruker vi informasjonskapsler (cookies) og andre teknologier. Du kan lese mer om dette under våre personvernerklæring. Ved å klikke på "Godta", samtykker du i bruken av slike teknologier.