Gå til hovedinnhold

Tormod og Kari-Ann har bodd i Slettaelva borettslag siden det ble bygget for 34 år siden. I det forholdsvis lille borettslaget er det hele ti ­leiligheter som aldri har skiftet eiere.

Beboer Reportasje

Den bratte veien til solsiden

I solskinnet på Slettaelva kan Kari-Ann Schjølberg og Tormod Gjøvik flire litt når de forteller fødselsdatoen til dattera Tina: Det var den samme dagen det første avdraget på boliglånet forfalt. I dag har jo nesten alle glemt hvor tøft det var å kjøpe bolig i 1987.

– Vi var jo så unge den gangen, skjønner du. Jeg var 26, hun var 18, og kanskje var vi litt fryktløse. Men det er ikke tvil om at det var tøft den gangen. Veldig tøft, var det, forteller Tormod.

Fulgte hele byggeprosessen

Romantikk og dyp kjærlighet kommer i mange varianter, og trenger absolutt ikke gi seg utslag i brølende erklæringer som dem du ser på TV. Ta Kari-Ann og Tormod, for eksempel, som ikke bruker ordet ­«kjærlighet» en eneste gang, som nøyer seg med å sende hverandre små, skjulte blikk og som har store problemer med å finne gamle fotografier som de begge er med på, men som likevel er så uendelig stolte av det de sammen har skapt og fått til; stolt av den veien de sammen har gått – fra den gangen de bodde i leid leilighet i Blomliveien og gikk kveldsturer til Kantarellveien for å se Slettaelva borettslag vokse frem – det som skulle bli deres hjem og deres liv.

T.v. 1989. Spisebordet er det åpenbare samlingsstedet – også da Tina og mamma Kari-Ann feiret julaften 1989. T.h. 2022. Mulighetene for å samles i voksen alder ble atskillig bedre da Tina flyttet tilbake med familien sin, og ble en del av nabolaget.

 

– Vi kunne følge hele byggeprosessen, og det var jo veldig spennende. Vi sto på ­venteliste for å få kjøpe tomt fra kommunen på Kvaløysletta for å bygge selv, men den prosessen gikk forferdelig tregt. Og så finn vi høre om dette prosjektet i stedet, og da var vi tidlig ute og meldte oss interessert. Vi kjente området veldig godt fra før av, og visste om solforholdene, og særlig om vindforhold og snø, og dette var jo en stor fordel da vi kunne velge leilighet, forteller Kari-Ann.

Den tøffe finanskrisa

Når minnene rekker å bli modne, er det lett å romantisere over fortiden, men særlig Tormod nekter å romantisere over finanskrisen som inntraff på slutten av 1980-tallet – og som rammet hele samfunnet.

– Det var rett og slett beintøft, og en ­boligrente på over 17 prosent førte til at mange ikke maktet forpliktelsene sine. En tredjedel av lønna gikk med til å betale renter, og bare i dette borettslaget var det 20 beboere som gikk konkurs og ikke fikk mulighet til å flytte inn i de leilighetene de hadde kjøpt, forteller han.

Tina kan se tilbake på en barndom der ­omgivelsene var trygge, noe hun også ønsker for egne barn. Hennes eldste, Nellie, var på omtrent på samme alder som Tina selv var, da hun flyttet til Slettaelva.

Kari-Ann og Tormod kjøpte rekkehuset før det var ferdig bygget, og før Tina kom til verden. Ved innflyttinga i 1988 hadde Tina rukket å bli et drøyt halvår.

– Da vi kjøpte her, var innskuddet 425.000 kroner, men før vi flyttet inn ble prisen løftet til 585.000, som en ­konsekvens av at både Tromsø ­Boligbyggelag og dette borettslaget befant seg på konkursens rand den gangen. Alle ble jo rammet av finanskrisen, og noen måtte betale regninga. Vi som oppleve denne perioden, er fortsatt preget av den. Det er derfor mange av oss er skeptisk til alt som kan smake av ekstravaganse, og som er kritisk når det skapes et inntrykk av at Bonord lever «bong». Vi har selv fått føle på kroppen hva som skjer når ­kostnadene kommer ut av kontroll, forteller han.

– Hvordan klarte dere selv å komme igjennom de bratteste årene?

– Vi var unge, og vi hadde mulighet til å jobbe veldig mye. Jeg jobbet i Mack i 33 år, og der hadde jeg mulighet til å jobbe mye ekstra. I en periode på 10 år besto livet mitt stort sett bare av jobbing. Vi hadde en løpetid på boliglånet på 15 år, noe som gjorde det ekstra tøft, men til gjengjeld var vi gjeldfri da jeg var blitt 40, og den friheten er de jo ikke så mange som opplever, smiler han.

Planla å flytte til noe mindre

Det finnes ikke mange bilder fra familiens mange fotoalbum der både Tormod og Kari-Ann er med, men konfirmasjonen til Tina er et naturlig unntak, der også bror Sondre er med.

Det var på ingen måte hugget inn i stein at Kantarellveien skulle bli livet deres. På et tidspunkt hadde de planer om å flytte på seg.

– Vi planla helt konkret å flytte til Workinntoppen, og ønsket oss til noe mindre. Men akkurat i den perioden «rauset det på» med barnebarn. Både Tina (født i 1987) og Sondre (født i 1994) ble foreldre, og i løpet av seks hektiske år fikk vi fem barnebarn. Da fant vi ut at vi trengte stor plass likevel, forteller han.

Storfamilien på Slettaelva samlet: Julian (4), pappa Kent-Are, mamma Tina og besteforeldrene Kari-Ann og Tormod. Tormod har tatt på seg den fineste jakka han har; den med Arsenal-logo på.

Noen ganger er det sånn at skjebnen spiller klinkekule med livet ditt, og du settes i en situasjon der du gis mulighet til å oppdage at dine egne kuler er mye blankere og mer fargerike enn du egentlig var klar over. Milepælen ved å bli beste­foreldre er en slik anledning: Du får sett på Kantarellveien med helt nye øyne. Tenk at disse boligene var tilrettelagt for livsløps­standard lenge før sånt var vanlig å planlegge. Tenk på størrelsen, med usedvanlige 150 kvadratmeter. Eller fleksibiliteten, der små grep har gjort at noen av leilighetene er valgt med bare to soverom – andre med hele fem.

– Men det aller beste vil jeg si er utearealene. Vi har mer uteplass enn det mange med eneboliger har, og sånt gjør at det er lett å trives her, mener han.

Flyttet tilbake til barndommen

Han kunne gjerne nevnt godt naboskap også, for siden 2016 har Tina vært en av naboene i det som var barndomsgata hennes. Da hun og hennes Kent-Are ble foreldre, ønsket de at deres egne barn skulle få vokse opp i omgivelser som det du finner i Kantarellveien.

– Vi hadde planer om å flytte til mindre plass, men da vi fikk så mange barnebarn på kort tid, fant vi ut at vi trengte all plassen vi har – både inne og utenfor, forteller Kari-Ann og Tormod.

– Nellie var sju måneder da vi flyttet hit. Mamma og pappa bor i den ene enden av gata – vi bor i den andre – og siden dette er en blindvei, er det veldig lite trafikk og trygt for ungene å både sykle og gå. Slike ting blir naturligvis veldig viktige. Det skal helst være mange unger i området, slik det finnes nok lekekamerater. Det skal finnes et miljø, lekeplasser, friarealer, kort vei til barnehage og skole – og så videre, forteller Tina.

Hun hadde ingen slu plan om å lure med seg Kent-Are tilbake til Kvaløysletta, men da dette først skjedde, oppdaget hun ting hun ikke hadde reflektert over på forhånd.

Tilknytning til bydelen

– Jeg kom til et nabolag der jeg kjente naboene ved navn. Og etter at ungene – først Nellie og senere Julian – begynte i barnehage og skole, oppdaget jeg at veldig mange av de foreldrene jeg møtte, selv hadde vokst opp på Kvaløysletta. Vi er en foreldregenerasjon med tilhørighet til bydelen, og det kjennes litt spesielt, mener hun.

Kari-Ann har samme erfaring.

– Jeg jobbet i veldig mange år i barnehage, og har sett unger vokse opp til å bli ungdom og etter hvert unge voksne. Og disse møter jeg jo fortsatt. Og Tormod har vel samme erfaring?

– Tja, jeg har vel det. Jeg trente jo et fotbal­­lag med små gutter i noen år, og disse treffer jeg på fortsatt, selv om de er blitt voksne. Disse småguttene har jo fått skjeggvekst siden jeg så dem sist, og mange av dem er jeg fullstendig sjanseløs på å kjenne igjen, men de kjenner igjen meg, og det synes jeg selvsagt er veldig hyggelig, smiler han.

Etter at de ble foreldre, fikk Tina fikk med seg Kent-Are på ideen om å flytte til strøket der hun selv vokste opp. Ikke bare for at ungene skulle komme nærmere besteforeldrene, men fordi området var trygt og godt. Den gang var eldstejenta Nellie sju måneder. Senere kom Julian, som poserer på pappas arm.

Realiserer seg med hytte

Mens kveldssola fortsatt varmer på ­Slettaelva, løper Julian rundt i gresset med en ball. Tormod kan ergre seg over at han har ei datter og en svigersønn med tvilsomme fotballpreferanser, den ene verre enn den andre, men til gjengjeld kan han glede seg over at det et annet sted løper tre barnebarn kledd opp i små Arsenal-drakter.

– I løpet av tiden vår her har vi opplevd å få to unger, vi har opplevd to finanskriser og to ekstreme snøvintre. Vi betalte 585.000 i innskudd da vi flyttet inn, og i dag er prisantydningen for disse leilighetene fem millioner. Den opprinnelige fellesgjelda i borettslaget ble nedbetalt i 2018, og vi betaler 6.000 kroner måneden i fellesutgifter. Dette dekker alt utenom strøm, og er egentlig den samme summen som vi betalte på 1980-tallet. Ja, dette siste forteller vel egentlig det meste om hvor tøft det var økonomisk den gangen, ­oppsummerer Tormod.

– Det høres veldig bekymringsløst ut. Blir det kjedelig når livet ellers har vært preget av dramatikk?

– Nei, vi har det ikke kjedelig. Vi har nettopp fått hyttetomt på Vannøya, og dette vil jo kreve en del arbeid. Vi har begge to bakgrunn fra Vannøya, og trives der – med nærheten til havet. Du vet, havet vet å gi tydelig beskjed når været er i rette humør. Da blir det aldri kjedelig, mener Tormod.

Flere artikler

På denne siden bruker vi informasjonskapsler (cookies) og andre teknologier. Du kan lese mer om dette under våre personvernerklæring. Ved å klikke på "Godta", samtykker du i bruken av slike teknologier.