Gå til hovedinnhold
21. juni 2022 Bonord mener

Dugnad som samfunnsmedisin

■■■ Forhåpentligvis har så mange som mulig av oss i løpet av våren og forsommeren fått mulighet til å delta på dugnad i ­nærmiljøet. Dugnadene varer ikke så lenge, men i løpet av noen ganske korte timer får vi bidratt til å gjøre nærmiljøet vårt litt mer ryddig og trivelig, og vi får mulighet til å bli bedre kjent med naboene våre over en kopp kaffe som en avslutning på seansen.

■■■ På 1990-tallet dominerte «ironigenerasjonen» i den norske debatten, og dugnadskulturen var noe av det «Lille Lørdag» raljerte over. Sketsjen om «Gerhardsen-ungdommen» ble en klassiker i norsk humorhistorie. Det er neppe noen direkte sammenheng, men siden den gang har oppslutningen om dugnadene falt. Mange har valgt å betale noen andre for å utføre det arbeidet som trengs, og har avstått fra å delta i den felles innsatsen – enten det har vært behov for en slik innsats i ­nabolaget, for fotballaget, for korpset eller for å samle inn penger til klasseturen på skolen. Kostnaden for utviklingen der vi betaler oss ut av felles innsats har vært høy, og prisen er høy på alle andre måter enn det som har med penger å gjøre. Vi har mindre kontakt med naboene våre enn hva vi hadde ­tidligere. Vi tilbringer mer av tiden vår sammen med mennesker som er akkurat som vi selv er – på samme alder, med samme interesser og med samme meninger og holdninger som det vi selv har. Vi har søkt oss til «ekkokammer» – både på sosiale medier og i det virkelige liv. Vi er i mindre kontakt med dem som er annerledes, vi får færre muligheter til å lære noe nytt, og i nabolagene våre finnes det også noen som faller utenfor, som blir glemt og usynlige og som opplever ensomhet. Denne utviklingen er ikke sunn for nærmiljøene, og den er absolutt ikke sunn for samfunnsutviklingen.

■■■ Dugnaden er medisin for samfunnet, og vitamin for noen av tingene vi kan mene er det beste ved Norge. Vi har høy tillit til hverandre, og vi opplever at det små forskjeller mellom folk. Erfaringene fra dugnadene er en viktig årsak til dette: Dugnaden er en sjelden arena der pyramider og ­hierarkier er revet, og alle som deltar er likeverdige. Utstyrt med jernrive og trillebår, piasavakost og søppelsekker spiller det ingen rolle om du er direktør eller visergutt, seksten år eller seksti, jente eller gutt, muslim eller ateist, skeiv eller streit. Men erfaringer fra arenaer der et slikt mangfold møtes, gjør all verden av forskjell for oss som mennesker. Vi blir tryggere, både på oss selv og på andre, og er ikke lenger redd for å ringe på hos naboen hvis vi skulle befinne oss i ei knipe og skulle trenge ei håndstrekning. Bare de korte timene dugnaden varer, med deltakelse fra hele nabolagets merkelige og vidunderlige mangfold, bidrar til inntrykket av fellesskap. Og for flere enn vi liker å tenke på, bidrar disse timene også til en sjelden følelse av ­tilhørighet. Tenk litt på dette: Tilhørighet er ofte forskjellen på et godt og et trasig liv – og et varmt og et kaldt samfunn.

■■■ Verden har endret seg siden 1990-tallet. Den gang hadde vi fortsatt flust felles referansepunkter, men i dag er det ikke sånn at vi ser de samme TV-programmene, møtes på de samme fotballkampene eller leser den samme avisa. Nettopp derfor er dugnadene viktigere enn noen gang. Vi burde rett og slett glede oss til neste mulighet byr seg.

God sommer!

Kurt Figenschau

 

Flere artikler

På denne siden bruker vi informasjonskapsler (cookies) og andre teknologier. Du kan lese mer om dette under våre personvernerklæring. Ved å klikke på "Godta", samtykker du i bruken av slike teknologier.