For de fleste er det naturligvis brutalt når prisene øker brått, og det er flere grunner til at økningen i strømprisene føles særlig dramatisk: Dette er noe vi er avhengig av og noe vi ikke er vant til å spare på. Mens renteøkning eller økning i matvareprisene er noe vi har blitt advart mot og derfor er forberedt på, kommer økningen i strømprisene mer uventet. I Nord-Norge har vi ikke opplevd priseksplosjonen ennå, men vi lever i den samme politiske virkeligheten som resten av landet, og dermed også i den samme politiske debatten. Mens myndighetene leter etter de beste metodene for kompensasjon til forbrukerne på kort sikt, bør også vi i Nord-Norge gjennomføre det tiltaket som mest effektivt reduserer strømregninga på lang sikt: Vi må rett og slett bruke mindre strøm.
De store krafttaket
Ifølge Energibalansen til Statistisk sentralbyrå, står husholdningene for 21,5 prosent av den samlede energibruken i Norge. Transport står for 24,2 prosent. At vi frem til nå ikke har omtalt husholdningene som noen samfunnsmessig utfordring, handler om at den energien husholdningene bruker primært er fornybar, og dermed ikke fører til store klimagassutslipp. Gir dette grunn til ukritisk sløsing av energi?
Da Krokelva borettslag for et par år siden foretok en totalrenovering av alle sine 149 boliger, var resultatet påfallende. Den samlede energibruken ble redusert med rundt 40 prosent. Den store miljøgevinsten førte til at borettslaget oppnådde gunstig finansiering og viktige tilskuddsordninger til den store investeringen.
Fint for dem som bor i Krokelva, naturligvis, men et gedigent tankekors for alle oss andre. De aller fleste av oss bor nemlig i boliger som ble bygget lenge før dagens standarder til isolasjon og energiøkonomisering ble vedtatt. Vi bor i boliger som «lekker varme», og som krever mer energi og høyere strømregning for å oppnå samme temperatur og komfort som det naboen vår lever i, de som bor i en oppgradert bolig med ny standard.
Dette er den virkelige utfordringen vår og som vi snart må snakke høyere om: Mens vi i ulike perioder etter krigen har opplevd faser av «byggeboom», står vi nå foran en «renoveringsboom», der vi kan og bør investere milliardbeløp på å oppgradere gamle bygg til moderne standarder. På lang sikt er det dette som er svaret på frykten for høye strømregninger og høyt energiforbruk. Den grunnleggende mangelen på energi løses ikke ved at vi får litt regnvær og dermed for en stund får fylt opp vannmagasinene.
Globale utfordringer
I løpet av sommerens strømdebatt har flere påpekt at Norge absolutt ikke har noen strømkrise, men at det er kabler til utlandet og energieksport som har bidratt til de høye prisene sørpå. Vannkrafta har i generasjoner vært et fellesgode, og et konkurransefortrinn for industrien vår.
Alt dette er riktig, men betyr dette samtidig at vi nordmenn har fått en gudegitt rett til å sløse med en ressurs som er mangelvare ellers i verden?
Samtidig som vi i Norge har diskutert strømpriser, har vi sett at Europa har vært preget av tørke. 2022 har vært den tørreste sommeren på 500 år, med tap av avlinger og redusert matproduksjon som resultat. Konsekvensene av klimaendringene kryper nærmere – også inn i hverdagen vår – og omleggingen fra fossil til fornybar energi i de store europeiske markedene er en viktig del av svaret for å redusere de globale klimagassutslippene.
Det er åpenbart politisk kontroversielt å vise forståelse for at det kan være nødvendig å eksportere fornybar energi fra Norge.
Det burde være minst like kontroversielt å kreve stans i all eksport, og hevde at tørkekatastrofen ikke vedkommer oss, uten bedre grunnleggende argumenter enn at vi selv gjerne vil fortsette å sløse med strømmen.
