Gå til hovedinnhold

Hele familien Jørgensen/Olsen samlet: Linn, Vilde (11), Jakob (5) og Ole-Reidar.

Beboer Reportasje

Familiekrønikeren i Kroken

Da Ole-Reidar Olsen (41) etablerte seg i Dalbakken borettslag, hadde han ikke rukket å flytte ut av den samme leiligheten han flyttet inn i. Klærne hans hang fortsatt i skapet på gutterommet.

– Mye har endret seg siden jeg selv vokste opp her – egentlig til det bedre, mener Ole-Reidar Olsen.

– Jeg flyttet jo egentlig aldri hjemmefra, det er riktig, det. Men mye av historien skyldes tilfeldigheter. Jeg tok fagbrev som elektriker i 2001 og var i Forsvaret i 2002-2003. Veien videre hadde jeg egentlig ikke bestemt meg for. Jeg vurderte hvorvidt jeg skulle ta fatt på studier, men mye endret seg da mamma døde i 2004, forteller han.

Mammas dødsfall kom uventet, og for Ole-Reidar kom det også ganske uventet at pappa valgte å pensjonere seg som 62-åring. Selv om hans kone hadde gått bort, valgte han å realisere det som i mange år hadde vært deres felles plan: Som pensjonister skulle de flytte til Lavangen og leve i det huset de sammen hadde bygget, og som hadde tjent som fritidshus frem til da.

Grunnen til at vi fortsatt bor her, er jo at vi trives! Det handler ikke om pliktfølelse eller motvilje til å prøve noe nytt

Ole Reidar

– Jeg møtte selv Linn i 2006, og da vi bestemte oss for å flytte sammen, var det naturligvis veldig praktisk å flytte inn hit. Vi slapp å begi oss ut på langvarig husjakt. Men for all del: Grunnen til at vi fortsatt bor her, er jo at vi trives! Det handler ikke om pliktfølelse eller motvilje til å prøve noe nytt, sier han.

Dalbakken borettslag

• Ligger lengst sør i Kroken.
• Innflyttingsklart 1978/1979.
• 36 leiligheter i rekkehus. 

Tre generasjoner

Det finnes mange måter å beskrive historiens gang på. Man kan reise til alle verdens hjørner og beskrive hvordan samfunnsutviklingens langsomme kvern maler frem utvikling og fremskritt. Eller man kan begrense seg til BA Løvoldsvei 19, og se hvordan akkurat denne leiligheten, og akkurat denne familien, langsomt endres – i takt med nye behov og trender, verdier og vaner. Disse veggene kan fortelle historien om Vigdis og Ole Jakob, som traff hverandre i sangkoret i Lavangen og flyttet sammen i den splitter nye leiligheten i Kroken, i 1979, den gang innskuddet ikke var høyere enn 74.000 kroner, da nøkternhet var en dyd og verandaene ble bygget veldig små for å holde kostnadene nede. Disse veggene kan fortelle om oppveksten til Ole-Reidar, den gangen unger «aldri» var hjemme, «alltid» var ute og ettermiddagene og alle vinterkveldene ble tilbrakt i slalåmbakken – ja, så mye at mamma truet med å servere middagen på parkeringsplassen ved foten av målhenget for å få i ham mat. Disse veggene kan forteller om hverdagen til Vilde og Jakob, den tredje generasjonen som bor nettopp her, og som bruker mobiltelefonen før de går på besøk til venner for å sjekke at de har tid, som er med på mye spennende, men som har en mamma som sjekker telefoner og sosiale medier for å forvisse seg om at den digitale hverdagen er trygg.

T.v.: En ung Ole-Reidar hjelper pappa Ole Jakob med støvsugeren.

T.h.: Støvsugingen er unnagjort, men Ole-Reidar trives stadig vekk i barndomshjemmet i BA Løvolds vei.

– Mye ved Kroken og dette borettslaget er jo slik jeg husker det fra egen oppvekst. Tryggheten, som det viktigste av alt, og det at ungene alltid har andre å leke med. Men mye har også forandret seg her – stort sett til det bedre, forklarer Ole-Reidar.

– Miljøet er blitt mer mangfoldig. Vi har både barnefamilier og pensjonister her, og vi har dessuten et mer aktivt naboskap. Deltakelsen på dugnadene er høyere i dag enn tilfellet var da jeg vokste opp her. Dugnaden er blitt en viktig ­møteplass der det sosiale står i sentrum, med ­servering og muligheten for en god prat. Fra ­oppveksten husker jeg at dugnaden først og fremst var ei arbeidsøkt. Når arbeidet var unnagjort, gikk alle hver til sitt, forteller han.

Økt aktivitet etter pandemien

I oppveksten opererte han innenfor en stor radius. Kroken var Kroken – fra elva i sør til Movika i nord – selv om det gikk et skille ved Anton Borchs vei, for hvem som gikk på Krokelvdal skole og hvem som gikk på Skjelnan, og selv om det nord for Skjelnan gikk et skille for hvem som spilte fotball for Krokelvdalen IL og hvem som hørte til Ulfstind. Vildes generasjon opererer i et mindre geografisk område.

Her hos oss merker jeg at vi holder oss tettere sammen med folk fra eget borettslag. Jeg tror pandemien bidro til å forsterke dette

Ole Reidar

– Kanskje har vi sett ei utvikling med større grad av «klikkdannelser». Jeg tror ikke det er så mye generell kontakt mellom dem som bor i de nye eneboligene på Krokstranda og resten av Kroken, for eksempel, og her hos oss merker jeg at vi holder oss tettere sammen med folk fra eget borettslag. Jeg tror pandemien bidro til å forsterke dette, med bevisstheten om å holde seg innenfor «kohortene». Det høres negativt ut, men det har også positive sider. Vi har bygget ny grillbu ved lekeplassen, som faktisk har vært veldig mye i bruk. Vi har vår egen julegrantenning og vi samles til felles feiring av Halloween. Det var ikke alle naboene som satte pris på å få alle ungene på døra, men i stedet for å gjøre dette til et problem, ble vi enige om å løse det med felles feiring. Så får ungene ­godterier, mulighet til å kle seg ut og se skumle ut, forteller han.

I oppveksten tilbrakte Ole-Reidar det meste av fritiden utendørs, og med nærheten til slalåmløypa i Kroken ble slalåm vinterfavoritten.

Miljøet er ikke det eneste som har endret seg siden oppveksten. Det samme gjelder for selve boligene.

Ut på tur! Ole-Reidar er enebarn. Derfor var han med overalt som liten, og derfor var det ingen søsken å diskutere med om hvem som skulle overta barndomshjemmet.

– Opprinnelig ble jo disse leilighetene bygget med verandaer som var så små at du bare akkurat klarte å åpne døra. Dette handlet jo sannsynligvis først og fremst om å holde kostnadene nede, men dette med utemøbler var jo ikke vanlig den gang – og slett ikke varmelamper, som gjør at du kan sitte ute på fine høstkvelder selv om temperaturene er blitt lave, forteller han, som ­eksempler på behov som har oppstått for nye ­generasjoner, og tradisjoner som er skapt lenge etter at borettslaget ble ­planlagt på 1970-tallet.

Kjent i bydelen

– Æ kjøre slalåm, æ åssa, altså – selv om det e klatring æ like best, forteller Vilde.

Hun har prøvd seg litt på fotball, men fant ut at klatring, og klatreveggen på ­Templarheimen, er den aller artigste ­aktiviteten for henne – fordi det er vanskelig, og likevel noe hun får til. Hun liker turn veldig godt, selv om hun ikke driver med det selv, og har allerede bestemt seg for at hun vil bli konditor når hun blir stor, fordi hun er så glad i å bake.

Det er nært alt! Vi har alle de tingene vi trenger, og så er det likevel ganske kort til byen

Vilde

– Hva er det beste med å bo i Kroken?

– At det er nært alt! Vi har alle de tingene vi trenger, og så er det likevel ganske kort til byen, mener hun.

Det var ikke gitt at Ole-Reidar skulle trives i Kroken som voksen og etablert, selv om han trivdes her i oppveksten. Én ting var et noe belastet rykte bydelen hadde fra gammelt av – noe annet var det at mamma Vigdis i tilnærmet hele sitt yrkesliv var lærer ved Kroken ungdomsskole, og dermed var et menneske flere generasjoner fra Kroken hadde et veldig nært forhold til.

– Jeg husker praten om et ransforsøk ved bankfilialen i Kroken. De som sto bak ransforsøket, hadde hatt sprengstoff nok til at det meste av forretningssenteret hadde blitt lagt i grus om sprengladningen hadde gått av som de hadde ønsket. Jeg var liten da, og husker ikke selve historien. Det jeg husker, er at mamma kjente dem, da ­politiet fortalte hvem de var. Det var tidligere elever. Hun kjente jo nesten alle, bemerker han.

– Det har sine sider å være elev ved en skole der mamma er lærer?

– Ja, men stort sett gikk det veldig greit. Jeg fryktet en gang at jeg skulle få henne som vikarlærer, men det slapp jeg, smiler han.

Som pappa for Vilde og Jakob er tryggheten den kvaliteten ved bomiljøet Ole-Reidar setter aller høyest.

Linn hadde heller ingen betenkeligheter med å flytte til Kroken da de ble et par.

– Nei, Linn kommer jo fra Rossfjord, eller Slåssfjord, som vi kalte det, så hun er vant til langt tøffere forhold enn Kroken, erklærer han, og hevder at han kjenner Rossfjord godt nok til å vite hva han snakker om.

– Fagprøvesenteret ligger jo i Rossfjord, så jeg hadde vært der lenge før jeg møtte Linn, sier han.

De møttes gjennom en felles lidenskap og fritidsinteresse. Ja, det er en klisjé og en dårlig vits, men likevel er det sant: De traff hverandre på skytebanen! Begge var aktive utøvere av denne idretten.

– Har dere aldri vurdert seriøst å flytte?

– Jo, det har vi. Vi har ikke noe behov for å flytte fra Kroken, men av og til har vi kjent på behovet for å bo i enebolig, rett og slett fordi vi gjerne skulle hatt litt mer plass. Både Linn og jeg har jo familie som bor utenfor Tromsø, så når vi får besøk skulle vi aller helst hatt et gjesterom. Nå må vi drive med en ganske omfattende ommøblering når vi venter gjester. Men noe stor utfordring har ikke dette vært – ikke stor nok til at vi har gjort alvor av tanken, sier han.

Flere artikler

På denne siden bruker vi informasjonskapsler (cookies) og andre teknologier. Du kan lese mer om dette under våre personvernerklæring. Ved å klikke på "Godta", samtykker du i bruken av slike teknologier.