Gå til hovedinnhold

– Vi hadde jo aldri bodd over 50 år på samme plass om vi ikke hadde trivdes. Og vi hadde aldri trivdes om ikke naboene var flotte, mener Lidveig og Oddvar.

Beboer Reportasje

Livet, triumfer og tragedier

I Solberg borettslag sitter Lidveig (81) og Oddvar (78) og ser ut som et helt vanlig ektepar. Det er de ikke! De to har fulgt utviklingen i nærmiljøet sitt gjennom flere generasjoner. De har reist jorda rundt flere ganger og sett hvordan verden har forandret seg – og Norge har forandret seg. De har opplevd de største tapene du kan tenke deg – og de største gledene. Og de er beviset på at man kan være som nyforelsket – selv i godt voksen alder.

Lidveig og Oddvar møtte hverandre i Tromsø, den gangen han studerte på ­styrmannsskolen og hun jobbet i ­Ishavsbyen, på det gamle kaffebrenneriet til Coop. De giftet seg i 1965, han fra Harstad og hun fra Husøy, to år etter at de var blitt kjærester. I 1967 flyttet de inn i det splitter nye borettslaget Solberg i Harstad. Ja, når sant skal sies var det dette borettslaget den egentlige årsaken til at de i det hele tatt valgte å slå seg ned i nettopp Harstad. Solberg borettslag var i 1967 et eksempel på «Det moderne Norge».

1997: Oddvar og Lidveig med besøk av barnebarnet Sigurd, i et nærmiljø som har vært barnevennlig for flere generasjoner.

2022: Oddvar og Lidveig hjemme i stua i dag, der Oddvar er så glad for å bli fotografert, for da får han en ekstra mulighet til å holde rundt Lidveig.

– Den gangen var det sånn at Harstad var den byen der det var lettest å finne gode boliger. Jeg reiste til sjøs. Vi var unge, og vi var frie. Egentlig kunne vi slått oss ned hvor som helst, men vi valgte Harstad. Jeg reiste til sjøs første gang straks etter at jeg hadde fylt 15. Dette var helt normalt den gangen – lenge før det ble vanlig å ta utdannelse, forteller Oddvar.

Utdannelse var noe han skulle ta senere. Som styrmann og som skipper, slik at han senere kunne jobbe som stolt kaptein i Torvald Klaveness sitt rederi – med hele verden som arbeidsplass.

– Den gangen var det sånn at Harstad var den byen der det var lettest å finne gode boliger. Jeg reiste til sjøs. Vi var unge, og vi var frie. Egentlig kunne vi slått oss ned hvor som helst, men vi valgte Harstad. Jeg reiste til sjøs første gang straks etter at jeg hadde fylt 15. Dette var helt normalt den gangen – lenge før det ble vanlig å ta utdannelse, forteller Oddvar.

Utdannelse var noe han skulle ta senere. Som styrmann og som skipper, slik at han senere kunne jobbe som stolt kaptein i Torvald Klaveness sitt rederi – med hele verden som arbeidsplass.

T.v.: Oddvar som stolt kaptein under skipsdåp.

T.h.: «We Salute You Sir!» – Jeg kunngjorde at jeg skulle tre av på et allmøte for mannskapet, og den gang var hele besetningen om bord filippinske. På vei til frokost neste dag fant jeg dette, der alle om bord hadde underskrevet sin hilsen. Denne er jeg veldig stolt av, sier Oddvar.

De store tapene

– Alt var jo nytt her da vi flyttet hit, og folk flyttet inn etter hvert som boligene ble gjort innflytningsklare. Den første tiden bodde vi i en flermannsbolig litt lenger nede, der vi hadde to soverom. Men det ble for trangt til en familie på fem, så vi var glade for å kunne flytte opp hit, til en enebolig i Stallheimveien i det samme borettslaget, forteller Lidveig.

De fikk John Erik i 1965, Berit i 1967 og Cecilie i 1974.

– Da var Cecilie «attpåklatten»?

– Ja, det er mulig, men vi fikk dessverre ikke beholde henne så lenge. Hun gikk bort bare 16 år ung, med en sjelden sykdom. Og senere skulle vi også miste Berit – med samme sykdom, forteller Oddvar. – Dette er jo ikke noe vi er så veldig glade i å snakke om, men det er nå en gang sånn det er. Jeg får ofte spørsmål om jeg har klart å komme meg over sorgen av disse tapene, men jeg vil jo aldri komme over sorgen. Jeg håper jeg er blitt flinkere til å leve med den, litt flinkere for hvert år som går, sier han.

Han forteller om den vonde vinteren da Cecilie døde. Norge var i landesorg etter Kong Olavs bortgang. Selv førte han skipet til havn i Australia med flaggene firet til halv stang, mens han befant seg selv i en bunnløs sorg etter å ha mottatt budskapet hjemmefra. Rederiet bidro til at han kom seg hjem så raskt det lot seg gjøre.

En ung Lidveig med firbeint selskap i kjøkkenet, den gang kjøkkenet var møteplass og arbeidsplass i de fleste hjem.

– Hvordan klarte du å håndtere dette alene, mens Oddvar var på den andre siden av jorda?

– Det var bare sånn det var! Det er ikke alt her i livet man kan ha kontroll over, sier Lidveig.

De kan snakke mye om det vonde etter at jentene gikk bort. Men de kan snakke enda mer om alt det fine jentene var, og fikk til mens de fortsatt levde. Begge var glade i musikk. Berit behersket flere instrumenter. Cecilie spesialiserte seg på tverrfløyte.

Kunstneriske talenter

– Jeg husker Cecilie var maskot i Sama skoles musikkorps som 6-åring, og da hun kom hjem sa hun: «Mamma, hørte du lyden av tverrfløyta?» Da hun var 11 år ble hun tatt inn i kretskorpset, der aldersgrensen egentlig var 14 år, og som 12-åring deltok hun i Sparre Olsens musikkonkurranse på Gjøvik. Hun var yngste deltaker. Hun hadde et spesielt talent for fløyte, men var egentlig allsidig kunstnerisk anlagt, mener Lidveig.

Lidveig i dagens kjøkken. Gjenkjennelig, men likevel lysere og luftigere.

– Var musikaliteten noe jentene arvet fra dere?

– Musikalsk? Jeg er flink til å slå på radioen, sier Lidveig.

– Å, nei, du har alltid hatt en flott sang­stemme, og det var flere sangkor som ønsket å ha deg med, sier Oddvar.

– Nei, det er bare tull og løgn!

– Tull og løgn? Det er det vel ikke!

– Dette er noe du har drømt!

– Drømt? Ja, ja, da skal jeg fortsette å drømme, sier Oddvar. Og så sender de hverandre blikk som forelskede ungdommer pleier å sende hverandre.

Et liv med endringer

De forteller. De peker. De inviterer på en kavalkade over hvordan verden har endret seg. De vet jo ett og annet om dette, ikke bare fordi Oddvar har hatt hele verden som arbeidsplass, men også fordi det har bydd seg muligheter til å ta resten av familien med på eventyr. Lidveig var med til ­Filippinene da han i en periode var gjesteforeleser på et akademi, og både John Erik og Berit ble med – verden rundt – til England, New Orleans, Trinidad, Norfolk og Japan. Det er likevel her – i Solberg borettslag – at de har hatt sin base, og har kunnet følge med hvordan nærmiljøet har endret seg. Der borte ligger jo ­Mustapartajordet, som i sin tid var et gedigent friareal. Der nede ligger sentrum, ikke mer enn 3-4 kilometer unna. Der borte ligger nærskolen, Bergseng skole, som ungene bare hadde en kilometer skolevei til, med et miljø der du fant det du kunne ønske seg av fritidsaktiviteter.

Solberg borettslag befant seg i svært ­landlige omgivelser i mange år etter at Lidveig og Oddvar flyttet hit. Men selv etter mange år med fortetting og bygging, er avstanden kort til godt turterreng.

– Det var jo temmelig landlig her da vi flyttet hit. Vi pleide å gå på skitur, hele familien, og da spente vi på oss skiene rett utenfor døra. Vi gikk ikke så forferdelig langt, men spiste middag på turen, forteller Lidveig.

– Ja, ikke for det: Jeg går fortsatt på ski, jeg, og selv om bebyggelsen har blitt tettere, trenger du ikke bevege deg særlig langt for å finne fint skiterreng, forteller Oddvar. – Jeg går på ski, men jeg har sluttet å gå til fjells. Jeg har kommet i en sånn alder der jeg er nødt til å ta hensyn til både meg selv og andre, men nærheten mellom bysentrum og naturopplevelser er det de fleste mener er det beste med Harstad, sier han.

Ingen av dem trenger vel egentlig å si det, men Oddvar sier det likevel:

– Det går ikke an å bo over 50 år på samme plass uten at man trives. Og det er ikke mulig å trives uten å komme overens med naboene. Det har altså gjennom alle år vært et utrolig fint miljø her, sier han.

Lykken med barnebarn

– Men John Erik valgte likevel å etablere seg på Sørlandet?

– Ja, det gjorde han. Han jobber i Vy, på jernbanen, og du vet: Her i Harstad har vi ikke så mange tog. Vi har 17. maitog og demonstrasjonstog, og det er jo ikke noe å leve av, smiler Oddvar.

John Erik har gitt dem to barnebarn, og dette er selvsagt den største gleden som finnes. Ikke bare det å ha barnebarn, men at den eldste, Sigurd på 27, i dag har flyttet til Harstad.

T.v.: Bestefar og Sigurd i en gyllen pause. Det var de to som la heller i oppkjørselen.

T.h.: Oddvar sittende på det samme klenodiet av ei skipskiste, i en gang som er prydet med minner fra et begivenhetsrikt yrkesliv til sjøs.

– Ja, det hadde seg jo sånn at Sigurd utdannet seg til elektriker, i Kristiansand, men der nede fantes det jo ikke jobber. Han hadde flotte papirer, men ble ikke engang innkalt til intervju. «Kom nordover!» sa jeg, og så gikk vi sammen rundt på forskjellige plasser. Klokka sju neste morgen startet han på jobb! Slik hadde det seg at han etablerte seg i Harstad, forteller bestefar.

Julefeiring i Stallheimvegen på 1980-tallet, den gang familien var komplett: John Erik og Oddvar bak, Cecilie, Lidveig og Berit foran.

Han er bestefar og pensjonist. ­Pensjonist har han vært lenge, men etter at han sluttet å reise utenriks engasjerte han seg i arbeidet med ­skonnerten Anna Rogde.

– I elleve år jobbet jeg på Anna Rogde. Da jeg første gang reiste ut, som 15-åring, jobbet jeg på dampbåt, og da var det fint å kunne avslutte på seilbåt, smiler han.

– Har dere aldri tenkt på å flytte herfra?

– Hvorfor skulle vi det? Spør Oddvar.

– Fordi dere har tilknytning til Sørlandet og fordi dere har opplevd på nært hold at det finnes steder som kan tilby en snillere klima enn hva Nord-Norge kan…?

– Ja, de har lengre somre sørpå, det er det ikke tvil om, erkjenner Lidveig. – Vi har ikke seriøst vurdert å flytte, men jeg kunne helt sikkert trivdes andre steder enn i Harstad. Jeg trivdes for eksempel veldig godt den tiden jeg bodde i Tromsø, sier hun.

– Ja, også jeg trivdes godt i Tromsø. Det var jo i Tromsø jeg fant henne. Eller hun fant meg. Vi har vel egentlig aldri klart å bli enige om hvem av oss som fant hvem, sier Oddvar.

Solberg borettslag

■ Bygget på slutten av 1960-tallet.

■ Består av 45 boliger, fordelt på 17 eneboliger, 4 tomannsboliger og 5 firemannsboliger.

Flere artikler

På denne siden bruker vi informasjonskapsler (cookies) og andre teknologier. Du kan lese mer om dette under våre personvernerklæring. Ved å klikke på "Godta", samtykker du i bruken av slike teknologier.