Selvsagt var det festivitas, med innbudte gjester, taler og førstegangsvisninger av kulturelle innslag innenfor ulike uttrykk, men i det store bildet har denne åpningen fått langt mindre oppmerksomhet enn fortjent. De fleste som uttaler seg om boligutvikling, glemmer nemlig å ta med tilbud som «Grab» når de tar i bruk sine store ord om visjoner for fremtiden, og denne uteglemmelsen kan bli fatal – både for mennesker og samfunn.
Katastrofal mangel på lokaler
«Grab» kan gjerne omtales som tredje generasjon fritidsklubb. De første som oppsto og som vokste frem utover 1970-tallet, handlet i stor grad om å fylle behovet for «et sted å være». Senere ble klubbene modernisert og videreutviklet, med et aktivitetstilbud som var tilpasset tidsriktige krav om kvalitet og allsidighet. «Grab» tar utviklingen et steg lenger, og er klar for å gi et kjærkomment tilbud om egenorganisert aktivitet for uorganisert ungdom. «Grab» er først i Norge i sitt slag, og det er fristende å tro at dette er standarden som nå vil settes i andre byer – og helst også i andre bydeler.
Ungdom er ikke alene. Også eldre har behov for å møtes innenfor både organiserte og uorganiserte rammer, i ei tid der ensomhet vokser frem som en av våre fremste diagnoser
Men så til poenget som er urovekkende med hensyn til samfunnsutviklingen: Mens den nedlagte svømmehallen på Stakkevollan på kreativt vis er tatt i bruk som arena for «Grab», er det nettopp mangelen på lokaler som ellers er det største hinderet for å skape de livsviktige møtestedene i lokalmiljøene. De færreste bydelene er planlagt med egne bydelshus som kan sørge for viktig sosial kontakt og meningsfull fritid. Ungdom trenger slike arenaer, men ungdom er ikke alene. Også eldre mennesker har behov for å møtes innenfor både organiserte og uorganiserte rammer – og alle generasjoner imellom – i ei tid der ensomhet vokser frem som en av våre fremste diagnoser.
Alle aktørene som jobber med byutvikling og boligutvikling kjenner til disse problemstillingene, men behovet for bydelshus rekker sjelden høyt opp i debatten, og i mange av prosjektene som i utgangspunktet er planlagt med bydelshus, har vi sett at disse funksjonene er blitt kuttet bort i sluttfasen – når pengene er i ferd med å ta slutt og det gjelder å finne tiltakene for å holde seg innenfor budsjettrammene.
Flere utfordringer samtidig
Øystein Nermo er blant dem som har delt sine tanker om byutviklingen i Tromsø, og hvordan Tromsø skal møte kravene om bærekraft. Svaret er, nokså forutsigbart, å fortsette å bygge tett og sentrumsnært, for å redusere behovet for transport. Og svaret hadde vært aldeles utmerket, om hensynet til klimaet var den eneste utfordringen vi som samfunn sto overfor. Dessverre har vi flere store utfordringer vi må løse samtidig.
Én av de øvrige utfordringene som roper etter tiltak, er at Tromsø skiller seg negativt ut i forhold til mental helse, slik Ungdata-undersøkelsen viser, (Tromsø topper selvmordsstatistikken: – Det er en uønsket førsteplass – itromso.no), med en ubehagelig førsteplass på statistikken over selvmord, og med tall som forteller at så mye som hver tredje ungdom har hatt tanker om selvmord eller selvskading.
Det er en gedigen utelatelsessynd å ikke ta disse tallene med seg også når man planlegger boligutviklingen, fordi utvikling av boliger og nærmiljøer ikke bare handler om en effektiv stabling av leiligheter, men også om tilrettelegging for gode og aktive liv. Da må «møteplasser» handle om noe mer enn en plenflekk med en benk. Også fellesskapet trenger hus.
Planlegging av bydelshus løser neppe alle problemer, men det kan være en god start for å se de utfordringene som omgir oss. Og det kan være nyttig i seg selv å se på åpningen av ungdomstilbudet «Grab» som en ny start for måten å planlegge bydeler på.
