Gå til hovedinnhold

Familien i Planetveien slik den er i dag, Rolf-Gunnar, Torill og Konrad – i rollen som midtpunktet.

Beboer Medlem Reportasje

Tilfeldig tur til trivsel

Fortellingen om Torill Hvalryg og Rolf-Gunnar Monsen er historien om Harstad og Narvik som ble forent i Tromsø. De flyttet til Lunheim i 1989, og etter 32 år i samme leilighet er det vanskelig å peke ut hvilke suksessfaktorer som har veid tyngst.

Utsikt? Solforhold? Barnevennlig? ­Naboskap? Nærhet til jobben?

Den samme stua for noen år tilbake, i en annen og mer fargesterk tidsalder.

– I forhold til det markedet vi alle er en del av, kan jeg ikke forstå annet enn at disse leilighetene må være kraftig underpriset, erklærer Rolf-Gunnar.

– Vi bor på 112 kvadratmeter, har moderate felleskostnader, lavt strømforbruk og fantastisk utsikt. Dette er verdier som ville ha kostet skjorta andre plasser, sier han – og gir ingen grunn til å etterlate behov for spørsmål om trivsel.

Tilfeldig visning

Starten deres var verken preget av mye plass eller god utsikt.

– Vi møttes på Breivika studenthjem i 1978, og vi giftet oss i 1980. Han studerte, og jeg jobbet i barnehage. Jeg bodde på en gang sammen med fem gutter. Hybelen min var seks kvadratmeter, senga var 75 cm brei, og jeg stortrivdes, flirer Torill.

1991 vs 2022: Til venstre ser vi familien Monsen Hvalryg som feirer jul i Planetveien 18, med en ung Jørgen som har hemmeligheter å formidle. Til høyre er den samme familien i dag, med en Jørgen som ikke lenger er like hemmelighetsfull.

I 1981 kom Marte til verden. I 1986 kom Jørgen. I 1987 flyttet den unge familien til Harstad for en periode, til hennes hjemby, men de returnerte til Tromsø etter bare to år.

– Fra tiden i Tromsø var vi vant til å leve et ganske sosialt liv, også etter at ungene kom, der det var naturlig å møte både venner og andre mennesker ute på kafe. Denne kulturen fant vi ikke i Harstad, og det ble et savn, forklarer Rolf-Gunnar, som en av grunnene til hvorfor det ikke ble mer enn de to årene i byen ved Vågsfjorden.

Veldig mange ting i livet er et resultat av god planlegging og målrettet jobbing. Andre ting er konsekvenser av slumpetreff og rene tilfeldigheter. Beslutningen som gjorde at Lunheim skulle bli «hjemme» for dem i det meste av livet, tilhører tilfeldighetene.

– Ja, det var jo øya vi forbandt med Tromsø, og ingen av oss tenkte tanken på å bo noen andre steder enn på Tromsøya, forteller Toril, og klarer ved hjelp av sterk vilje og god hukommelse og mobilisere minner hun hadde fra fastlandet fra før hun besøkte leiligheten på Lunheim.

– Jeg husker at jeg hadde vært på en bærtur i Tønsvika. Det skjedde én gang, og var det eneste minnet jeg hadde fra dette området før vi ved en tilfeldighet dro på visning til denne leiligheten. Kjøreturen til Lunheim og denne visningen kjentes ­forferdelig lang, husker jeg, selv om det i dag ikke tar mer enn 10-12 minutter fra sentrum, forteller hun.

I løpet av visningen tok det ikke mer enn et lite øyeblikk før all skepsis hadde forsvunnet som dugg for sola. Utsikten skapte – og skaper – et førsteinntrykk det er vanskelig å forbli uberørt av.

– Vi har jo utsikt fra Ishavskatedralen i sør til Ringvassøya i nord. Det er flott. Det er klart, bemerker Rolf-Gunnar.

DEN GANG: Torill i datidens kjøkken – sammen med ei venninne.

I DAG: Torill i nåtidens kjøkken – sammen med en venn.

 

Undervurdert bydel

Siden har de blitt værende i Planetveien – også etter at Marte og Jørgen flyttet ut – i det som med god grunn kan hevdes å være Tromsøs mest undervurderte bydel. Lunheim er som bydel eldre og mer vel­­etablert enn de fleste tenker over, eldre enn Stakkevollan, for eksempel. Lunheim er som bydel større enn hva den har rykte på seg for å være, og den har fått leve skjermet fra alle negative stempler som andre bydeler på fastlandet har måtte bale med, som Kroken og Tromsdalen.

– Ja, vi kan gjerne hevde at Lunheim er undervurdert, men vi kan jo også si at Lunheim er litt identitetsløs, bemerker Jørgen.

– Når jeg forteller noen at jeg kommer fra Lunheim, får jeg ofte høre «å, ja, Lunheim i Kroken» – eller «Lunheim i ­Tromsdalen», sier han.

Han beskriver det ikke som noe problem, men slår det bare fast at det er slik, uten at dette endrer hans eget forhold til den bydelen han vokste opp.

– Jeg kjøpte meg leilighet i sentrum, men vurderte helt seriøst Lunheim også. Jeg trives her, og jeg trivdes i oppveksten. Det er skjermet og trygt, med trygg skolevei. Vi hadde trær, fotballøkke, skatepark og mange jevnaldrende i nærheten, sier han.

Nærhet til natur er viktig, ikke bare for barn, og ikke bare for voksne, men for familier.

– Da ungene var små pleide vi jo å dra på tur til Tomasjordnes, for dette var jo før det området ble utbygd. Ellers var vi ofte på tur i Tønsvika, forteller Torill.
I dag løses behovet for nærhet til naturen på annet vis: I voksen alder realiserte Torill og Rolf-Gunnar hyttedrømmen – på Ringvassøy – og her tilbringes de fleste av helgene.

– Å skaffe oss hytte var noe vi ­diskuterte i mange år, men det lot seg vanskelig realisere tidligere. Hverdagene var fylt opp med alle slags aktiviteter knyttet til arbeid og fritidsaktiviteter, og helgene ble tatt i bruk til det man ikke rakk til hverdags – klesvask og husvask, for eksempel. Det er blitt annerledes nå. Og når vi får besøk av barnebarn fra Oslo, dit Marte flyttet, så er det på hytta at barnebarna ønsker å være, forteller hun.

DEN GANG: Folksomt rundt kjøkkenbordet når mamma Torill arrangerer selskap for bursdagsbarnet Jørgen.

I DAG: Mer plass og mindre folksomt i leiligheten i Planetveien, etter at både Marte og Jørgen flyttet hjemmefra og Jørgen er besøkende.

Tosomheten

Mye endrer seg når ungene flytter hjemmefra. Det er for eksempel ikke helt sant at Torill og Rolf Gunnar bor alene i leiligheten i Planetveien. Her bor også Konrad, en to år ung wheaten terrier, som nyter tilværelsen som hjemmets nye midtpunkt.

– Det minner egentlig stygt om en aldri så liten midtlivskrise, bemerker Jørgen, og ber om at man gjerne kan studere stueveggene og se at det der henger ganske mange bilder av hunder – og veldig få bilder av…Jørgen.

– Konrad er den fjerde hunden vår, og alle har vært wheaten terriere. Vi har ­tidligere hatt hunder som har gjort det veldig godt i utstillinger, både nasjonalt og internasjonalt, forteller de stolte eierne, som ikke har lyktes i å overføre den glødende interessen til neste generasjon.

– Nei, selv har jeg ikke vært på mer enn ei utstilling, og det er over ti år siden nå. Jeg dro ikke fordi jeg var så veldig interessert i hunder, men jeg var ganske interessert i ei dame som også var der, og i løpet av utstillingen lærte jeg noe: Når komikeren Robert Stoltenberg har laget den fjollete figuren som er frisør, så fantes det veldig mange akkurat slike karakterer på hunde­utstillingen, forteller han.

Han har en enkel jobb, Jørgen, for ingenting er så lett som å raljere over andres lidenskaper – uansett hva disse lidenskapen består av – men verken Torill eller Rolf-Gunnar fremstår som såret av de verbale stikkene. Alt tyder på at det meste er hørt før.

DEN GANG: Folksomt rundt kjøkkenbordet når mamma Torill arrangerer selskap for bursdagsbarnet Jørgen.

I DAG: Mer plass og mindre folksomt i leiligheten i Planetveien, etter at både Marte og Jørgen flyttet hjemmefra og Jørgen er besøkende.

– Vi trenger ikke å overdrive denne utstillingsaktiviteten, for det er ikke sånn at vi har reist land og strand rundt og brukt all fritiden vår på dette. Viggo, den andre hunden vår, fikk veldig gode resultater, og da var det litt artig å følge ham opp og se hvor langt han kunne nå. Da var vi også i England, men ellers har vi ikke vært mer enn to ganger i Sverige og én i Finland, korrigerer Torill.

Bevissthet om naboskap

Som elleveåring vant Viggo veteranklassen i engelske Birmingham, og i Lunheim borettslag er det Torill og Rolf Gunnar som er veteranene.

– Hva er de største endringene i nabolaget i løpet av den tida dere har bodd her?

– Egentlig har forandringene vært veldig få. Dette er et stabilt og veldrevet borettslag der det er liten utskifting av beboere. Likevel er vi flere generasjoner representert her. Hærverk er det lite eller ingenting av, og innbrudd har jeg ikke hørt om, sier Rolf Gunnar.

Mor og sønn – Torill og Jørgen – på en sedvanlig hustrig 17. mai i en bydel preget av trygghet og valgmuligheter for ­aktiviteter.

– Er dugnader noe folk helst vil betale seg ut fra, eller ser man verdien av å samles og å bli kjent med hverandre?

– Vi har stor oppslutning om arrangementene våre. Hvert år arrangerer vi høstfest, der vi setter opp et partytelt, griller god mat og skaper en mulighet for å treffes. Her pleier vi å ha 60-70-80 deltakere, og på dugnaden på våren er oppslutningen enda høyere, forteller Rolf-Gunnar.

– Folk skjønner poenget med dugnaden. Vi får et eierskapsforhold til hvordan vi vil ha det utenfor blokkene våre, og vi ser verdien av å bli kjent med hverandre. ­Kjennskap til naboene bidrar til trygghet. Naboer er de første til å hjelpe når uhell er ute, og dette har vi opplevd flere gode eksempler på, sier Torill.

Far og sønn – Rolf-Gunnar og Jørgen – har snekring som felles lidenskap. Rolf-Gunnar får ­praktisert lidenskapen på hytta, Jørgen i egen leilighet. Og begge er enige om at Jørgen scorer høyest på ­nøyaktighet.

Flere artikler

På denne siden bruker vi informasjonskapsler (cookies) og andre teknologier. Du kan lese mer om dette under våre personvernerklæring. Ved å klikke på "Godta", samtykker du i bruken av slike teknologier.