Myklevoll leder byutviklingskomiteen i en kommune som i mange år har hatt rykte på seg for å være næringsfiendtlig – en merkelapp kommunedirektør Stig Tore Johnsen kjente seg igjen i da han i 2021 tiltrådte som kommunens øverste administrative leder. Med dette som bakteppe er det grunn til å løfte øyebrynet for Myklevolls erklæring.
Må gjøre hele Nord-Norge attraktiv
– På hvilken måte kan man motivere utviklere til å løse andre forhold enn bare å få bygd den aktuelle boligblokka – og til å se verdien av å utvikle hele bydelen og dermed dele på de økonomiske belastningene?
– Jeg tror kommunen må tørre å gi mer ansvar til private, selv om det er kommunen som skal legge føringene og stille kravene. Jeg tror at man ofte har vært redd for å delegere, fordi man da kan miste kontroll over et veldig viktig område. Men jeg tenker at hvis man løfter blikket og ser på de overordnede utfordringene våre, så finnes det ingen vei utenom et tettere samarbeid mellom alle parter. Utfordringen er jo at det ikke er nok folk som vil bo i Nord-Norge, og denne virkeligheten er også i ferd med å treffe Tromsø. Det å utvikle bydelene og de nærmiljøene der folk lever og bor – skape bolyst – er helt nødvendig for at de verste skrekkscenariene ikke skal slå til. Det å utvikle nærtilbud og identitetsmarkører er noe som virkelig teller i denne sammenhengen, sier hun.
Årsaken til at det ikke tidligere har vært naturlig å invitere til et tettere samarbeid med private utbyggere, handler ikke nødvendigvis om negative erfaringer. Snarere handler det om mangel på erfaringer fra samarbeid om helhetlig utvikling av bydeler.
Ikke definert behov og innhold
– Tromsø har vokst veldig raskt, og i løpet av denne veksten har vi ikke tatt oss tid til å besvare spørsmål om hva en bydel bør inneholde for å kunne bidra til trivsel og bolyst. Barnehagebygg er kanskje det eneste vi har vært flinke til å sette av nok plass til i alle bydeler, men naturligvis burde det også vært planlagt arealer til idrettsanlegg og fritidstilbud, for eksempel, sier hun.
Hun mener likevel det jobbes med spørsmålene, og ser frem til å kunne få på plass et kommunalt utbyggingsprogram som i alle fall hindrer at gamle feil gjentas. I mellomtiden er hun tydelig på at det ikke bare er byutviklingskomiteen som har ansvar for byutviklingen.
– Jeg mener all form for lokalpolitikk er kommune- og byutvikling, enten det er helse, skole eller kultur. Jeg mener «byutviklingsfolkene» burde være sterkere involvert i planleggingen av innholdet i alle formålsbygg, både skolebygg, helsebygg eller idrettsbygg, nettopp for å kunne vurdere hvilke andre tilbud det er behov for i de områdene formålsbyggene planlegges, og hvilke synergier det er mulig å skape, sier hun.
Må begynne å tenke helhet
Svein Erik Pettersen i Kroken bydelsråd nikker interessert til Myklevolls betraktninger. Han er bor i en bydel som fra begynnelsen av ble planlagt med de fleste funksjoner på plass – butikker, skoler, helsestasjon, tannlege, idrettshall, svømmehall, fotballbane, bank, postkontor – og så videre. Senere er bydelen strippet for veldig mange av tilbudene, uten at særlig mange nye er kommet til.
Svein Erik Pettersen i Kroken bydelsråd er ikke så opptatt av hvem som er utbyggere, men hva som bygges. – Vi trenger tydelige krav om helhetlig tenkning, og hva en bydel skal inneholde av tilbud, mener han.
– Jeg tror kjernen i hele problemstillingen er mangel på helhetlig tenkning: Vi har ikke klare nok holdninger til hva en bydel skal bestå av. Det tenkes ikke nok på hvilken rekkefølge de ulike tilbudene skal realiseres i – og de som planlegger de forskjellige prosjektene kommuniserer i tillegg for dårlig med hverandre, sier han.
– Hvis det ikke stilles krav til utviklere og utbyggere om å utvikle noe mer enn bare den konkrete boligblokka, er det ikke til å undres over at disse aktørene først og fremst vil konsentrere seg om å gjøre utbyggingsprosjektet mest mulig lønnsomt, sier han og betegner utbyggingen av «Kroken Vest» som et skrekkens eksempel på en utvikling han håper å komme bort fra.
– Ved denne utbyggingen fant man ut at det ikke var noen vits i å skape nye tilbud for barn og unge – fordi de nye boligene ble bygget så nært opp til skolebyggene som eksisterte fra før av, og at dette var nok. Den holdningen fikk de aksept for. Slik fikk vi mange nye boliger, men ingen flere tilbud til bydelen, påpeker han.
